Næringslivets kamp mot korrupsjon - etikk eller hykleri?

03.10.2003
Norske bedriftsledere omtaler nå korrupsjon som et problem - men få, om noen, vedgår at de selv har støtt på korrupsjonen i praksis. Hvor langt går troen på at egen etisk beredskap virker forebyggende, og hvor starter hykleriet. Det spør dr. philos. Jens Chr. Andvig i en kronikk i Aftenposten 1.10.03.

Næringslivets kamp mot korrupsjon - etikk eller hykleri?

Norske bedriftsledere omtaler nå korrupsjon som et problem - men få, om noen, vedgår at de selv har støtt på korrupsjonen i praksis. Hvor langt går troen på at egen etisk beredskap virker forebyggende, og hvor starter hykleriet, spør dr. philos. JENS CHR. ANDVIG. Han er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), og har utført flere studier om korrupsjon, særlig i oljeindustrien.

D ET ER SENT PÅ HØSTEN   år 2000. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) skal holde seminar om korrupsjon. Opplegget virker lovende. Organisasjonen har laget en forbausende god brosjyre. Den refererer fra PriceWaterhouseCoopers intervjuundersøkelse om korrupsjon i Norge: 57 prosent av norske bedriftsledere mener at det er korrupsjon i det norske politiske miljøet. 60 prosent av lederne i 95 større norske bedrifter mener at korrupsjon er nødvendig for å vinne innpass i markeder eller vinne kontrakter i u-land.

Enda mer lovende: I en uformell introduksjon fra NHOs Erik Vea refereres til en nylig gjennomført større vitenskapelig undersøkelse utført av Verdensbanken, der hovedresultatet er at i land med omfattende korrupsjon oppfører internasjonale selskaper seg grovt sett like korrupt som de lokale. Her får forsamlingen noe å bryne seg på, for er det noen grunn til at norske selskaper vil være forskjellige? NHO er oppdatert.

I innlegg etter innlegg på seminaret understrekes det hvor viktig korrupsjonsproblemet er. Kanskje litt kjedelig i det lange løp, men i og for seg gledelig når temaet er noe en har vært interessert i og forsket på noen år. Men hva skjer så?

F ØRST KOMMER LEDEREN  av Telenors internasjonale senter Henrik Torgersen og forteller at med Telenors etikkprogram og interne kontroll er ikke korrupsjon noe direkte, erfart problem som de har vanskeligheter med.

Så kommer Terje Venold, konsernsjef i Veidekke, og forteller om sitt selskaps gode interne sikringsordninger. Korrupsjon er et stort problem i de afrikanske land de opererer i, men ikke for Veidekke.

Endelig er det tid for Geir Westgaard, Statoils visekonsernsjef for landanalyse og samfunnsansvar, å legge fram Statoils erfaringer og analyse. Han gir en velinformert orientering om relevant, internasjonalt etikkarbeid på området. Plansjene er profesjonelle, men budskapet er det samme: Korrupsjon er en type problem som Statoil har kontroll over og som sjelden vil oppstå for dette selskapet i praksis. Fremstillingen virker kanskje litt glatt, men samtidig ganske overbevisende.

Spørsmålet som trenger seg på er: Hvordan kan korrupsjon være noe samfunnsproblem når ingen møter problemet i praksis? Er møtet i NHO-regi unødvendig eller hykleri? Hykleri, synes historien å svare.

Vel en uke etter møtet i NHO graver Dagens Næringsliv frem informasjon om Telenor i Thailand,der selskapet overfører milliardbeløp på tvilsomme konti til personer med politisk tyngde. Noen år i forveien hadde selskapet vært innblandet i en større korrupsjonsskandale i Irland- bestikkelse av regjeringspartiet - da det skulle vinne innpass i landets mobilnettmarked. Etter møtet har en minister i Slovakiamåttet gå på grunn av beskyldninger om korrupsjon i forbindelse med en Telenor-kontrakt. Sist vinter var ghanesisk presse full av spekulasjoner om korrupsjon i forbindelse med en konsulentavtale Telenor har fått i Ghana..

Knapt et år etter NHO-møtet ble Veidekke involvert i en alvorlig internasjonal skandale der det ble dokumentert at representanter for Veidekke hadde bestukket en daværende minister i Uganda.Etter bestikkelsen ble ministeren ansatt i Verdensbanken, og Veidekke ble satt til å lede et stort damprosjekt i Uganda med blant annet støtte fra den norske stat, inkludert garantier fra Garanti- instituttet for eksportkreditt (GIEK). Resultatet ble til slutt at Veidekke trakk seg ut, men ble satt under etterforskning for korrupsjon av Verdensbanken, Økokrim, USAs justisdepartement og Ugandas antikorrupsjonspoliti. På hjemlig grunn er Veidekke til vurdering av Konkurransetilsynet for å ha bestukket konkurrenter til ikke å levere bud som et ledd i en kartelldannelse i asfaltbransjen. Inntil vinteren 2003 satt Terje Venold fra Veidekke fortsatt som leder av NHOs etikkutvalg.

Sommeren 2002 - ett år etter at Veidekke kom i rampelyset - inngikk Statoil den nå etterhvert så berømte konsulentkontrakten med Horton Investments. Det meste tyder på en ren påvirkningshandel, kjøp av konsulenter der en stor del av kontraktbeløpet går videre til beslutningstagere i offentlig sektor. På det tidspunktet var riktignok kontrakten ikke åpenbart i strid med norsk lov, men den stred mot den amerikanske Foreign Corrupt Practices Act som Statoil hadde forpliktet seg til å følge da selskapet ble notert ved New York-børsen.

Siden i sommer ville forøvrig kontrakten trolig ha vært lovstridig også etter norsk lov, som nå også forbyr påvirkningshandel. Uansett er det vanskelig å forene denne formen for "uspesifiserte" konsulentkontrakter med noen form for etisk høyverdig bedriftsetikk, slik som Statoil hevder selskapet følger.

S Å ER DET LEDERNE  for Telenor, Veidekke og Statoil presenterte på NHO-seminaret om sin korrupsjonsbekjempelse senhøstes 2000 hykleri? Det er en litt rask slutning. For hva ellers kunne de si?

Vi kommer her til noe av det jeg tror er kjernen i problemet rundt korrupsjon både som forskningsfelt og i den offentlige debatt: Siden ingen går åpent ut med informasjon om korrupsjon i egen organisasjon, samtidig som alle vet at grådighet er noe som kan vokse frem overalt, betyr en offentlig erkjennelse av korrupsjon i egen bedrift, at bedriften blir vurdert som høykorrupt, noe som kan virke svært skadelig. Men derfor blir det også vanskelig å tro på utsagn om at en bestemt bedrift driver så effektivt forebyggende arbeid at korrupsjon ikke har oppstått.

På denne måten er det relativt få konkrete korrupsjonshandlinger som når det offentlige rom. De som likevel når ut, kan vel ha blitt kjent fordi de er utført i de bedriftene som gjør mest for å motvirke problemet? Kanskje er det et tegn på at de snakket sant alle tre, når de fremhevet sitt etikkarbeid, for så å havne oppi internasjonale korrupsjonsskandaler?

Det er naturlig å spørre seg om det er mulig ved hjelp av forskning å løse opp i denne floken av mistro og godtroenhet som preger de fleste offentlige debatter om korrupsjon, denne gangen om Statoils engasjement i Iran.

E
NKELT ER DET IKKE.  For noen år tilbake, i 1998-99, fikk jeg selv i oppdrag av Statoil å se på korrupsjonsproblemet i Aserbajdsjan.Til tross for all vennlighet var det lite konkret informasjon å hente. Det var noe som ikke stemte. De stedlige representantene ga inntrykk av at korrupsjonsproblemet var mindre alvorlig enn det sikkerhetsekspertene hjemme i Norge gjorde.

Sikkerhetsavdelingen lot til å ha mindre innflytelse enn den hadde i 1994 da jeg hadde gjort en annen undersøkelse, den gang om korrupsjon på norsk sokkel. Det var umulig fra min side å forlate oppdraget uten at det hang igjen en følelse av at det var noe som ikke stemte. Fra deres side ga denne vage mistanken kanskje opphav til irritasjon over ikke helt å bli trodd. Uansett, klare resultater ble ikke oppnådd.

Heldigvis har det vært mulig å danne seg klarere bilde av korrupsjonsomfanget i internasjonal forretningsvirksomhet ved gå mer indirekte og kvantitativt til verks. Den nevnte undersøkelsen fra Verdensbanken om korrupsjonsadferd i tidligere sosialistiske land tyder på at utenlandske selskaper grovt sett oppfører seg like korrupt som hjemlige.

Men når det gjelder bestikkelser i forbindelse med anbud, er det 20 prosent større andel av utenlandske selskaper som rapporterer om slike bestikkelser, i gjennomsnitt for disse landene (53,8 prosent mot 34,0 prosent). For et land som Aserbajdsjan vil det innebære at ca. 70 prosent av selskapene trolig betaler slike bestikkelser. Siden det bare er fire norske selskaper med i denne undersøkelsen, finnes det ingen egen vurdering av hvordan norske selskaper oppfører seg i forhold til andre. De svenske selskapene er røft regnet 10- 15 prosent bedre enn gjennomsnittet. Hvis vi tar det som utgangspunkt, er det dermed 50 prosent sjanse for at Statoil betaler bestikkelser i Aserbajdsjan. Hvis vi ikke vet noe, vil det være en rimelig utgangsmistanke.

S ELV FØR EN UNDERSØKELSE  er det rimelig å trekke inn noen andre momenter. På den ene siden er olje-aktiviteter usedvanlig godt egnet for bestikkelser, noe som trekker sannsynligheten opp. På den andre siden vil høykorrupte områder trekke til seg korrupte aktører som er mobile. Oljeselskaper må imidlertid dra til områder der det finnes olje, noe som trekker sannsynligheten ned. Vi blir altså stående ved de nevnte 50 prosentene.

Hva med Statoil i Iran? Ifølge Verdensbankens korrupsjonsindeks er Iran et langt mindre korrupt land enn Aserbajdsjan, noe som skulle trekke i retning av en lavere sannsynlighet for korrupsjon. Korrupsjonen er imidlertid trolig langt mindre sentralisert, noe som kan gjøre det vanskeligere for oljeselskapene å følge med hverandre og eventuelt gjøre en avtale om ikke å bestikke (noe vesentlig) i Iran.

Om det finnes noen slike avtaler mellom selskapene for operasjonene i enkeltland, vet vi ikke, men det har gått rykter om slike avtaler. Dessuten også rykter om avtaler som har vært brutt. Det er klart at slike avtaler vil være lønnsomme for oljeselskapene og gjøre det lettere for deres ansatte å følge etiske prinsipper, men avtalene vil være vanskelige å håndheve.

Har det vært riktig av norske myndigheter å subsidiere en internasjonalisering av Statoil (eller andre statlige selskaper som Statkraft gjennom SN Powerinvest og Nordfond), slik som det har blitt gjort det siste tiåret? Det er det viktigste politiske spørsmålet som kan reises i kjølvannet av Statoil-saken. Jeg tror ikke det har vært riktig, og da ikke bare fordi korrupsjonssannsynligheten er for høy og de andre etiske betenkelighetene, som fikk den tidligere NHO-presidenten Onarheim til å trekke seg fra Sagas styre da Saga besluttet seg for å satse på Iran i 1998.

At oljevirksomheten medfører systematisk lavere vekst og levestandard i de fattige landene det her er snakk om, er godt dokumentert gjennom en rekke økonometriske undersøkelser. At den stimulerer til en forvokst norsk oljelobby og en på lengre sikt uheldig fordeling av norsk ingeniør-kapasitet, er også viktig, men det blir en annen historie.