Bribe Payers Index 2002

14.01.2003
TI utarbeidet en spørreundersøkelse, den såkalte Bribe Payers Index 2002, der over 800 toppledere i næringslivet i 15 nye markedsøkonomier ble forelagt en liste over de 21 viktigste eksportnasjonene. Topplederne ble stilt spørsmålet:

"Innen den industrisektor du kjenner best, hvor stor er sannsynligheten for at selskaper fra disse 21 industrinasjonene vil betale eller tilby bestikkelser for å vinne eller opprettholde markedsandeler i ditt land?"

 

 

 

Gallup International gjorde undersøkelsen for TI. Norge var ikke blant de 21 industrinasjonene på listen.

 

Undersøkelsen målte multinasjonale selskapers tilbøyelighet til å bestikke myndighetene i andre land, tross risikoen for å bli etterforsket for straffbare handlinger.

 

Undersøkelsen reflekterte synspunktene til toppledere i næringslivet og det var et helt vesentlig poeng, da de presumptivt er best plassert til å uttale se om spørsmål knyttet til korrupsjonskultur og har innsikt om anvendelsen av bestikkelser av offentlige tjenestemenn i utviklingsland.

 

Dokumentasjonen var overbevisende, resultatet nedslående. Undersøkelsen bekreftet de fordommene mange har om multinasjonale selskaper og korrupsjon.

 

BPI 2002 etterlater ingen tvil om at et stort antall multinasjonale selskaper fra de rikeste nasjonene handler kriminelt for å vinne kontrakter i de 15 viktigste nye markedene i verden, så som Nigeria, Indonesia, Sør-Korea, Ungarn for å nevne noen.

 

BPI 2002 dokumenterer at russiske og kinesiske selskaper bestikker i eksepsjonelt høy grad. Selskaper hjemmehørende i Taiwan, Italia, Hong Kong, Malaysia, USA, Japan, Frankrike og Spania følger hakk i hæl. Våpenindustrien og bygningsindustrien er de verste industrisektorene til å bestikke. Olje- og gassektoren kommer på en klar tredjeplass.

 

Dokumentasjonen ga grunnlag for å trekke tre viktige slutninger:

 

  1. Lovgivningen, om enn god nok på papiret, i de fleste land ikke håndheves i praksis. Påtalemyndighetene i de rike industrilandene setter av for få ressurser til etterforskningen av økonomisk kriminalitet. USA var det første landet som vedtok lovgivning som kriminaliserte amerikanske bedrifter som betalte bestikkelser i utlandet. Det har i meget liten grad vært reist tiltale etter den amerikanske Foreign Corrupt Practices Act  av 1977. Det er derfor uvisst om loven har ført til større grad selvjustis i og mellom bedrifter. 
  2. Politikere og justismyndighetene i de ledende industrinasjonene overser de langsiktige virkningene av ikke å ta problemet i egen bakgård på alvor. De multinasjonale selskapenes kriminelle adferd får relativt liten oppmerksomhet; oppmerksomheten forskyves i stedet mot forekomsten av korrupsjon i de fattigste landene. Det gir ris til egen bak. Regjeringene i de rikeste land synes ikke å erkjenne tilstrekkelig hvor alvorlig korrupsjonsspøkelset er for internasjonal handel.
  3. Bare en brøkdel av de spurte visste noe om innholdet i OECD-konvensjonen. For multilaterale selskaper gjaldt at kunnskapen ved hovedkontoret var bedre enn i felt.  På den annen side hadde lederne ved de utenlandske selskapenes utekontorer like dårlig kunnskap som ledere i lokale selskaper.

Undersøkelsen reiser spørsmålet om hvorvidt forretningsfolk må kunne forventes å overholde en lovgivning de sier de ikke kjenner. Noen vil si at det burde rekke at den enkelte er utstyrt med et etisk kompass som viser riktig retning, og som skiller mellom rett og gal avgjørelse.

 

Uansett om man er enig eller uenig i dette, er det opplagt at et lovforbud først spiller en rolle når den effektivt håndheves. Like kritisk er kunnskap, kompetanse, og holdningsskaping.

 

Analyser av kriminalitetsrisiko og organisatoriske mottiltak bør være en del av moderne bedrifters risikostyringsinstrumenter. Mye kan avverges gjennom bevisstgjøring, rutiner og kontrolltiltak. For alle bedrifter er det viktig med en markering av holdninger. Ledelsen må gi klar beskjed om hva som forventes av medarbeiderne og hva brudd på lojalitetsplikten innebærer.

 

Bedriftsledere på alle nivåer skal vite at deres konkurrenter er bundet av de samme regler som dem selv.

 

Selv om det lå utenfor TI?s undersøkelse å spørre om norske selskapers tilbøyelighet til å benytte bestikkelser, er det liten grunn til å tro at norsk næringsliv skiller seg vesentlig fra næringslivet i andre europeiske land.

 

En annen undersøkelse, denne gang utført av revisjonsfirmaet PWC, bekreftet at Norge er i "godt" selskap med andre industriland. 150 av Norges bedrifter ble spurt om sitt syn på korrupsjon. Hele 62 prosent av de norske topplederne svarte at de trodde bestikkelser er nødvendige for å få kontrakter i utviklingsland.

 

Ifølge NHO (undersøkelse noen få år tiolbake) er det bare noen få prosent av norske bedrifter som kjenner innholdet av OECD-konvensjonen om korrupsjon, og enda færre vet at det har skjedd endringer i norsk lov som følge av konvensjonen. Det er et stort behov for informasjon.